Fellesbildet før rennet på søndag

Onsdagmorgen forlot vi trøndersnøen, og håpet på gode snøforhold i Dolomittene. Det var ikke like lett å finne noen informative nettsider for å sjekke den slags. Store snømengder kunne vi uansett ikke forvente, ettersom hovedløpet Dolomitenlauf var blitt redusert fra 60km til deres 42 km (egentlig drøye 38 km).

Turen inneholdt det meste en utenlandstur kan/burde/ikke burde inneholde.

Det startet først og fremst med noen litt kjipe trekninger inn mot selve avreisedagen. Blant annet noen med leilighetskjøp og litt andre prioritering (les: Trine). Andre som dessverre må se på skisesongen inntil videre fra sidelinja. Etter å ha blitt krykkekrøpling i løpet av familiens høydeopphold med breie ski på beina (les: Eirik T.).

Men da var vi kommet så langt, avreisedagen. Vi klarte å miste noen da og gitt. Én satt på minste en vekkeklokke for lite, og dukket aldri opp på Værnes (les: Sven-Erik). Den uheldige nummer to, kom seg til Oslo – med et litt forsinka fly. I Oslo møtte han dessverre en regelrytter i spesialbagasjeskranken. Så verken ski eller hovedperson rakk ikke å komme seg med på flyet til München. Vi kommer tilbake til Vegard seinere.

Leiebilenes GPS ble stilt inn på Mauthen og «Fit and Fun»-huset , noen suste avgårde på autobahnen. Mens noen valgte å legge ruta om Kitzbüthel. Vel framme i det kalde spøkelseshus lignende huset, fant vi oss fort tilrette.

Litt hjelp for å finne ut av helgens løyper

Torsdagen ble brukt til å sjekke ut løypene i Obertilliach som skulle gåes rennene i helgen. Og etter litt om og men, trodde vi at vi hadde funnet riktig løyper. Og ikke minst riktig løyperetning. Sola stekte godt, og vi ble gode og varme i kinna. Seinere på kveld tok vi en svipptur innom Italia for en ordentlig pizza-/pastamiddag.

Grønt er skjønt

Fredagsmorgen delte vi oss, litt ujevnt riktignok. Den største andelen durte avgårde før å få gjort unna en liten skitur i Obertilliach igjen. Etterpå dro de til Anterselva for å kaste grønn glans i skiskytterløypene.

Muligheter for stillestående heiser

Den andre andelen av oss tok turen for å se på Super-G’en som var en del av kombinasjonen. Også der leverte været strålende sol og blå himmel.

Tidskjemaet var stramt og direkte fra Kitzbühel og Anterselva bar det til bysprint i Lienz. Både som tilskuere og deltakere. Blant kjente navn som Andy Newell og Lenny Valjas, kjempet vi i den 350meters runden med 180graders svinger og hopp.

Damepallen på lørdagens Dolomitenlauf classic

Så var vi kommet fram til helgen og hovedkonkurransene. Jammen har ikke Vegard Antonsen klart å komme seg ned sammen oss. Dette med en god melkerute fra hjemstedet Ås. Fly, t-bane, tog og buss. Hvor han da ble plukket opp i Lienz av Olav. Så da var vi alle klare for å få vist fram de fine grønne fargene. Og det ble gjort til gangs. I dameklassen klinte vi til med to på pallen! Kun slått av den ukrainske ringreven Valentina Shevschenko. Blant gutta ble det tette oppgjør mellom NTNUIerne, hvor Jakob dro det lengste strået og ble beste NTNUIer. Drøye ni minutter bak vinneren Stanislav Rezac.

På søndag var det klart for Worldloppet Dolomitenlauf, nok en gang leverte været stort med sol og fint vær. Bortsett fra en kort (les: drøye minuttet) snøstorm. Og igjen leverte NTNUIerne. På 20 kilometeren, leverte de NTNUI-reisende damene tredobbelt! I herreklassen leverte Melkerute-Vegard et sterkt løp. Og ble ikke bare beste NTNUIer, men beste norske med 22. plass.

Etter en velfortjent bankett, bar det tilbake igjen mot Norge. Takk for fin tur alle sammen. Og dere som ikke var med, burde vurdere å stille på utenlandstur til neste år. Tur med NTNUI er den beste turen.