I det Norseman Xtreme Triathlon feirer 10års jubileum, kan vår leder Bjørn Begholt feire en strek 29. plass i konkurransen. I den forbindelse har innenriksreporter Hallbergmartin gjort et grundig intervju med vår helt. Fire dager inn i høstens første fellestreningsuke kan nye og gamle medlemmer lese og la seg inspirere!

Ingen kan vel ta for seg en sånn oppgave på sparket, så fortell litt om bakgrunnen og om drømmen, Bjørn.

Vel, det startet for drøyt to år siden, nemlig under banketten på Skarverennet i 2010. Jeg og en kompis fra mine dager på NIH satt ganske bedugget tilbake på hytta etter en fuktig kveld på Dr. Holms. Mens vi dyttet ned rullekebaben fra nærmeste gatekjøkken diskuterte vi neste års mål. Det er jo gjerne i slike stunder sånne geniale idéer kommer til live. Vi bestemte oss for å delta på Norseman Extreme Triathlon!

Kompisen min ble stadig mindre entusiastisk dess nærmere tiden for loddtrekning av startnumre kom. Jeg på min side hadde allerede diskutert Norseman med en del andre venner så jeg var «beyond point of no return». Norseman skulle skje!

Det var nok bra at du hadde motivasjonen med deg, men mange uerfarne triatleter sliter med svømmingen, hvordan var teknikken din?

Jeg visste at svømmingen var mitt største handicap. Selv om jeg hadde lært det mest grunnleggende på NIH, så det ikke direkte pent ut der jeg plasket rundt i bassenget og måtte stoppe opp for å hive etter luft hver 25. meter. Derfor fikk jeg langrennsgruppas svømmeekspert, Marit Vala, til å gi meg et lynkurs i crawlteknikk tidlig på høsten i fjor. Dette, parallelt med hyppig bruk av Youtubevideoer gjorde at jeg fikk et visst bilde av hvordan optimal svømmeteknikk så ut. Planen var å kjøre to svømmetreninger med Thomas Alne i Pirbadet gjennom hele vinteren. Men jeg synes det var fryktelig kjedelig å ligge der å stirre ned i gulvflisene, ikke kunne man snakke sammen heller. To svømmetreninger ble etter hvert til en annenhver uke. Men da sommeren kom og jeg kunne svømme ute i våtdrakt kom etterhvert «flyten». Da begynte det faktisk å bli gøy å svømme!

Hehe, ja det må være fantastisk å kunne etterhvert trene i «medvind» slik du beskriver. Fortell litt om de andre forberedelsene og oppkjøringen, har det til tider vært tøft?

Det har vært tøft, men moro! Etter at skisessongen 2012 var avsluttet (med nok et skarverenn, Dr Holms etc.) hadde jeg fokus på å beholde formen fra vinteren videre utover våren. Vi dro som kjent syv stykker fra langrennsgruppa til Gran Canaria på sykkelsamling i april. Der fikk vi samlet over 700 km og nærmere 14.000 høydemeter på en uke. Kom tilbake og fikk tatt en god del «dusteøkter» med Erik Solberg (som gjennomførte Celtman tidligere i sommer) frem mot sommeren. Typisk dusteøkt var 200 km hardt på sykkel og rett ut på et par timer løping. Det var ekstremt viktig å ha Erik å trene med frem mot sommerferien. Sammen motiverte vi oss til å gjennomføre treningene enten det var sol, regn, sludd, snø eller hva enn værgudene måtte finne på.

Dusteøkter er vel hva som skal til, eller? Merket du noe fremgang av dette kjøret?

Ja, formen ble stadig bedre. Jeg fikk også med meg Erik og Carsten Christensen på en egenkomponert Norsmansamling i midten av juni. Da tok vi sykkeletappen to ganger og testet den nådeløse løpeetappen opp mot Gaustadtoppen. Etter denne samlingen var jeg ekstremt motivert for sommertreningen og snittet vel på drøyt 20 timer i ukene frem mot den store dagen. Enkelte dager var veldig harde. For eksempel da Martin Hallberg på en sykkeltur begynte å støte opp Lierbakkene, etter at jeg hadde ligget å dratt gjengen i 150 km med sterk vind. Bare noen få hundre meter fra huset, vurderte jeg seriøst å ringe taxi for å komme meg hjem. Var fullstendig sluttkjørt og beina ristet.

Ja så til den store dagen. Hadde du mange sommerfugler i magen før start?

Det var en elektrisk stemning i Eidfjord dagen før dagen. Folk var spente og det gikk rykter om en vanntemperatur på skarve 13 grader så jeg visste det kom til å bli en frisk start. Om bord på fergen ut til start var alle veldig fokusert. Jeg var ikke nervøs, men bare veldig klar for å endelig komme i gang.

Det går rykter om at triathleter er et eget folkeslag. Var det mange spesielle mennesker rundt deg eller hadde du noen merkelige rutiner før start selv(altså selv blitt en av folket)?

Har hørt at Tom Remman må være den første som hopper ut av fergen. Jeg for min del ville heller være blant de siste. Vannet var såpass kaldt at det å bruke ti minutter til «oppvarmning» i ute fjorden så jeg ikke den store hensikten i. Jeg så også noen som gjemte bilder av barna sine og slikt under drakten. Selv slo jeg meg et par ganger på brystet og tok noen dype pust, da var jeg klar.

Ja Bjørn, du er tøffere enn de fleste! Mange har sikkert sett bilder av fergen ute i den mørke fjorden med kun få lys. Det må være spessielt å kunne fortelle om da du stod der selv. Noe jeg lurer på er hvordan det egentlig var å hoppe fra fergen?

Det var kult, jeg vurderte faktisk å gå for en salto bare for å psyke ut de andre. Men jeg endte med det klassiske militærstupet. Da jeg traff vann, fikk jeg en umiddelbar sjokkfølelse. Det var iskaldt og nesten tortur da vannet sakte men sikkert rant inn i våtdrakten. Mens vi lå der i vannet og ventet på at båten skulle blåse i hornet (da går starten), begynte noen så smått å brøle. Jeg kastet meg med og til slutt lå vi der i fjorden, 250 stykker, å brølte diverse ulyder bare for å psyke oss opp og glemme kulden. Det var litt surrealistisk, men det funket.

Det må ha vært litt av et syn. Hvordan gikk svømmeetappen?

Den startet egentlig på verst tenkelige måte. Jeg hadde på en neoprenhette med stropp under halsen som skulle holde bedre på varmen. Problemet var at denne stroppen satt alt for stramt, slik at jeg ikke fikk trukket inn luft. Men det skjønte jeg jo ikke der jeg prøvde å svømme full av adrenalin. Jeg hadde plutselig ingen teknikk, og lå fort blant de 4-5 siste. «Var det over før det i det hele tatt hadde startet» tenkte jeg. Så slo det meg. Jeg rev av hetten og la på svøm. Hentet inn store felt og kjente selvtilliten sige inn. Flyten og litt varme kom i kroppen og jeg hadde fullt fokus på teknikk og linjeholdning. Etter å ha svømt forbi nærmere 170 stykker nærmet jeg meg land. Vekslet inn som nummer 80 med tiden 1:18:51.

Det var imponerende hvordan du klarte å etterhvert tenke klart og fokusere på arbeidsoppgaver! Det er det psykiske, det kan man gjøre noe med. Noe annet er jo det fysiske som skjer i kroppen når utslitte muskler må jobbe på en ny måte etter bytte av øvelse, så, hvor tøft var det å bytte «øvelse»?

Det var bare deilig å bytte til sykkel. Det er min største styrke så det hadde jeg sett frem til. Litt utfordrende var det i skiftesonen for kroppen var ganske kald, og jeg skalv såpass mye at det var vanskelig å få på seg sykkelklærne. Men Jens, Tobias og Eivind som var i støtteapparatet mitt gjorde en formidabel jobb og kledde på meg mens jeg bare satt å spiste.

Hvordan gikk sykkeletappen?

Utrolig bra! Hentet hele tiden inn folk. Det var faktisk ingen som passerte meg på sykkeletappen, men jeg tok igjen 65 stykker. Jeg måtte passe på å ikke gå over terskel. Selv om det var fristende å gi litt ekstra i bakkene visste jeg at det var mer effektivt å bruke disse kreftene på flatene der farten var større.

Hva går gjennom hodet mens man sitter der på sykkelen under Norseman?

Fokus var hele tiden å holde noenlunde konstant watt og ta til seg mye næring. Samtidig prøvde jeg å nyte den fantastiske naturen og omgivelsene. Jeg følte meg uovervinnelig der jeg passerte andre syklister over vidda. Hele tiden fikk jeg tilbakemeldinger fra støtteapparatet om plasseringen min. Ned fjellene ga jeg på litt ekstra for jeg visste at jeg kunne kjøre ganske bra teknisk utfor. Gutta i støtteapparatet ga meg nye flasker, barer og gel. Sykkelen fungerte utmerket og jeg hadde ingen tekniske problemer. Alt funket som det skulle og inn i skiftesone to lå jeg som nummer 15. Jeg var nok i et slags prestasjonsrus på dette tidspunktet.

Det var sterkt, fortsatte du i denne flyten ut på løpingen?

Vel, det var her jeg begynte å få det. Jeg startet offensivt, men bare etter et par minutter fikk jeg noe krampeliknende greier i magen. På det tidspunktet hadde jeg drukket 8 liter sportsdrikke og 0,5 liter gel. Det var nærmest et sukkersjokk for magen, og den taklet det ikke bra. Jeg måtte helt ned i gangfart i små perioder, og folk føk forbi meg.

Hvordan var dette mentalt?

Det var faktisk litt tungt, alt hadde jo gått så bra til nå. Men så fikk jeg en dassrull i hånden og tok meg tur ut i skogen. Det hjalp litt og jeg fant etter hvert en jevn, god fart. Men så begynte beina for alvor å melde seg på hylekoret. På dette tidspunktet hadde jeg bikka 10 timer. Det kjentes ut som at bein traff bein i leddene og det gikk en intens smerte gjennom kroppen for hvert eneste løpesteg. Jeg poppet fire IBUX og tenkte bare på at det snart kom til å stige opp mot Gaustatoppen. Da fikk jeg kunne endre teknikken og jeg overbeviste meg selv om at belastningen ikke ville være like stor. Men det var faktisk et lite helvete og jeg måtte gå dypt inn i meg selv. Jeg var liksom ikke så sliten, det gjorde bare jævlig vondt.

Det hørtes forferdelig tungt ut! Men slutten var heldigvis nær. Hvordan var de siste kilometerne?

Da jeg startet på fjellet gjensto det 17,5 km og 1600 høydemeter, jeg kunne se toppen med den velkjente masten hele veien. Jeg hadde mistet omtrent 25 plasser på den magegreia og lå nå som nummer 40. Opp fjellet var det bare å kjøre på som Tysse på EPO, for da var det rask gange som gjaldt. Enda et par IBUX også var det bare å sette inn det 3 timer lange støtet. Igjen begynte jeg å plukke folk og det ga meg ny energi da jeg så at deres grimaser var enda styggere enn mine. Mer gel og sportsdrikke gikk ned, nå fikk det bare stå til med magen, jeg skulle tyne ut det aller siste. Opp steinrøysa bet jeg tenna sammen og gikk over til løping der det var mulig.

Det emosjoenlle aspektet er vel noe som står sterkt i en slik ultrakonkurranse. Mange oppturer og nedturer underveis, men i mål visste du at det ikke kunne komme flere nedturer. Kan du beskrive den følelsen det var å komme i mål?

Det var ubeskrivelig. De siste meterne husker jeg nesten ikke. Men det var en vanvittig mestringsfølelse det å stå der på toppen med henda i været, sammen med støtteapparatet og noen av mine beste venner. Tobias, Eivind og Jens hadde gjort en formidabel jobb for meg hele dagen og det var enormt å kunne feire dette sammen med dem.

Du kom inn som nummer 29 av 240, hvilke tanker gjør du deg nå i ettertid?

Først og fremst er jeg veldig glad for at jeg var med, det var en utrolig bra opplevelse og jeg kan anbefale Norseman på det sterkeste som den ultimate manndomsprøven. Jeg tror dette var dagen jeg fikk tatt ut de siste 30 prosentene det sies at en har igjen da man føler seg helt ferdig. Menneskene rundt, stemningen, naturen – det burde oppleves!

Avsluttningsvis, er det en nyinspirert leder vi møter til semesterstart?

Definitivt! Vi har en utrolig bra høst i møte. Det kommer masse nye studenter til byen og vi skal vise dem hvorfor vi er klubben med kanskje det beste treningsmiljøet i landet. Vi skal ha bli-kjent-trening, bli-kjent-fest, Swecosprinten, barmarksamling i Meråker, snøsamling i Bruksvallarne i tillegg til opp i mot 7 fellestreninger i uken. Alt dette før jul. Godbitene kommer på løpende bånd for nye og gamle NTNUI’ere.