Birkebeinerrennet 2001

Det hele starter i grunn fredagen før rennet. Her er vi flere som tropper opp med grønt hår, så det ikke skal være noen tvil om hvor vi kommer fra. Så starter bussturen nedover til Rena. Vel fremme der er det henting av startnummer, før vi blir guida gjennom en lang rekke salgsboder, for å lure oss til å kjøpe masse som vi egentlig ikke hadde tenkt til. Så er det tid for å finne seg en best mulig soveplass på skolen på Rena, der vi overnatter. Det ender til slutt med en plass i garderoben innerst i gymsalen. Heldig med den, så unngår en det store fellesarealet der det er litt vanskeligere å få ro. Ellers går jo mye av dagen med til spising. Vi får jo høre at dagen før et så langt renn er det viktig å spise masse mat. Og det er vel bare å stole på de med mye erfaring, så vi spar innpå. Så er det kanskje tid for å begynne med skismøring da. Men skal jeg gidde å fikse noe mer i kveld da..? Jeg er i kjempetvil, hva er best? Nei, orker ikke, har ikke lyst, tror ikke det trengs, det får vente til i morgen. Ute snør det, og vi er litt bekymra for været i morgen. I tillegg til at jeg gruer meg veldig, og er vannvittig nervøs.

Lørdag morgen våkner jeg tidlig, kikker ut av vinduet, og der ser jeg knallblå himmel og etterhvert sol. Det er flere minusgrader, og helt vindstille, PERFEKT! Etter en god frokost bærer det opp på stadion, og så er det vel tid for smøring. Da jeg hadde veldig god erfaring med det i fjor, velger jeg å benytte meg av Swix smøreservice, og stoler på at de gjør en god jobb. . Jeg er litt nervøs, for han hadde jammen ikke mange laga under, men frykten viser seg etter hvert å være ubegrunna. Jeg har knallski; topp glid, topp feste. Og så går starten for M/K 3, og jeg styrer frem for å skaffe meg en god posisjon til neste start. Det kan jeg trenge, da jeg ikke akkurat er kjent for å være kjapp i starten. Og pang, der går starten, og det går faktisk rimelig bra til meg å være. Det er bare å kjøre på videre, dette blir hardt. Og rundt meg ser jeg stadig vekk noen andre NTNUI' ere også. Vi er visst flere her….10 km passert. Hvor blir det av drikkestasjonen? Nå trenger jeg drikke. Og endelig, der er den; Skramstadsetra, og første drikkestasjon. Jeg hiver innpå noen glass. Bestemmer meg for å prøve å få i meg enda mer enn jeg gjorde i fjor. Og det gir ny styrke. 15 km, og endelig en topp, Dølfjellet. Beina er slitne, og enda er bare 1/4 av løpet gått. Hvordan skal dette gå? I det jeg går forbi en dame rett før toppen blir jeg fortalt: " Det er bare et par jenter foran deg". Dette må jo tyde bra, tenker jeg. Og så starter nedoverbakkene. Plutselig oppdager jeg også en helt fra Vasaloppet foran der, og tenker nok et bra tegn (og går faktisk sammen med ham frem til omtrent 3. drikkestasjon.). Her er det en fin strekning fremover, og så er det opp til Raufjellet neste. 2. drikkestasjon kommer litt fortere en  den første. Jeg tenker at nå er det viktig å få i seg litt energi, og tar en bolle også. Er virkelig spent, har hørt mye om de tørre, fæle bollene på Birken. Nå er jo ikke jeg særlig kresen da, men jeg synes faktisk bollene var gode jeg. Og så bærer det oppover. I bakkene står det en mann på siden av løypa, og skriker K2 over til noen andre i det jeg passerer. Yes, det må være et bra tegn! (tror jeg) 20 km, og jeg ser på klokka. Den viser 1. 30. Og da plutselig begynner kreativiteten å