Marcialonga 2001

Rapport fra NTNUI Ski/Nordisk avdeling Tyskland.
Møteleder: Marc Schleier, Referent: Stian Bergli. 
En torsdag i oktober hadde vår lille underavdeling medlemsmøte hvor sesongens store mål ble diskutert. Selvfølgelig over en øl på en stampuben vår. Mange viste interessert, men da vi begynte å snakke om løp på 40- 50 km, ja sogar 70 km, fikk de fleste kalde føtter, og ble litt mere tilbakeholdene for deretter å bestille et par øl til, og erkjenne at langrenn er en sport for barske menn og kvinner fra vinterlandet Norge. Den harde kjerne ble enig om å satse på to store renn. Første mål og mitt personlig hovedmål var Marcialonga. Et skøyterenn over 70 KM i Nord- Italia, som har rykte på seg for å være ett av de best arrangerte løpene i turrenncupen, det beste vil nok enkelte si. Vårt andre mål er Engadin Skimarathon, Mellom-Europa største turrenn. Sammenlignet med Marcialonga eller Birken kan det betegnes som en langsprint. Det er som navnet sier 42 km, men det er padde flatt og vinnertiden ligger på ca 1.25 (sprinten i Lahti har trolig flere høydemeter).

For å nå våre mål la vi opp en beinhard treningsplan med samlinger og det hele. Det begynte i november hvor vi oppsøkte St.Moritz eller nærmere bestemt Silvaplana (hvor for øvrig de norske landslagsløperne ladet opp til VM i Lahti). Her var det meget bra treningsforhold og utbyttet var meget bra. Vi fikk mange lange og harde turer hvor vi la et godt teknisk grunnlag, samt at vi fikk vendt oss til høyden. Deretter kom juleferien. Da valgte vi den svenske oppladdingsmodellen. Nemlig å ladde opp hver for seg. Noen valgte Ramsau, andre dro tilbake til Silvaplana, mens jeg lot magefølelsen styre og tok fram telemarkskiene og dro til de franske alper. Jeg regnet med at gammelt grunnlag ville hjelpe meg et godt stykke på vei gjennom de 70 kilometerne.  Deretter var det klart for konkeranssesongen. Andre helgen etter jul, deltok vi i Allgau skimarthon. Egentlig var det mer å regne som et testrenn sammenliknet med hva som ventet oss i slutten av januar. Det var en fin gjennomkjøring med rundt 1000 deltakere. Vi fikk bekreftet at vi hadde gjort mye riktig, men at vi hadde en del ting å rette på. Spesielt fikk vi merke at kostholdet er særdeles viktig før slike lange løp. Noen fikk til stor ergrelse erfare at slangen på camelbaken har en tendens til å fryse. Men å drasse på 2 kilo ekstra er da bare god trening, og langt mindre hva som kreves på Birken. Nå hadde vi 14 dager på å perfeksjonere teknikken, spisse formen og bygge opp karbohydrat lagrene.

Desverre ble det et frafall fra den harde kjerne. Thorsten klarte desverre ikke å innfri sine egene forventninger, og bestemte seg derfor for å droppe Marcialonga for å satse fult og helt på Engadin Skimarathon. Da var det bare en liten kjerne på tre stykker igjen som rettet blikket mot årets store utfordring. Marc Schleier kjenner sikkert mange fra sesongen 1999/2000 hvor han var utvekslingsstudent i Trondheim. Sportslig har hadde han forrige sesong utrolig fremgang. 4 timer og 10 minutter på Birken er bra tatt i betraktning at det var hans tiende