|
Fy faen....
Ja, i går skulle jeg være skikkelig til kar å gå min første tur rundt om Bratsberg for året (med hodelykt). Motivert som jeg var så gikk det jo overraskende lett i starten, selv om jeg fort egentlig kjente at armene mine kom til å få det vondt mot slutten. Jeg gikk først om Dragvoll og deretter opp mot Solbakken. Stolt var jeg, da jeg hadde klart å gå opp bakken til Solbakken uten og hatt pause!! Balansen var ikke den beste i nedoverkjøringa og det endte selvsagt med at jeg ikke klarte svingen, men datt jeg? Nei, jeg kjørte bare videre og gikk opp igjen de få metrene jeg hadde kjørt for langt.
Alt gikk bra langs Jonsvatnet og når jeg kom til bussholdeplassen ved Bratsbergflata tok jeg min første drikkerast. Nå merket jeg at det begynte å gå tungt. Armene var ikke like velvillig til å kjøre dobbeldans i motbakkene som før, fokuseringen på teknikk begynte å bli fraværende, det begynte rett og slett å bli tungt. Likevel gikk det greit helt til jeg kom bort til Risvollan. Da var det ikke muligheter for å kjøre noe mere dobbeldans, knapt nok padling gjorde sitt til at det gikk framover. Vel oppe på Risvollan, da var det bare en lang bakke igjen. Da begynner faenskapet. Plutselig står skia bom fast. Ender selvsagt med magaplask og en brekt stav. Faen i helvete og satan var de tankene som streifet meg og fikk utløp av dimensjoner. Noen helvetes glasskår var skyld i fallet.
Etter å ha fått roet sinnet mitt, bar det videre med en stav og en sliten kropp som verket. Utrolig nok så gikk det bra ned fra Steinanområdet selv om jeg var helt skjelven i beina. Kan ikke beskrives å jævlig det var å kjøre ned der. Skiene ville i alle andre rettninger enn det jeg ville.
Tilbake på Store-P skjer det faen meg igjen. Nok en gang må jeg ned for telling. Denne gangen skal jeg over ei fartsdump i det det låser seg igjen. Magaplask igjen. Denne gangen brekker jeg ikke staven, men det er skia som tar farvel. Om faen og satan var tankene som streifet meg første gangen, vet jeg faen ikke hva det var denne gangen. I hvert fall prøvde jeg å ta hevn på skia ved å slå den hardt i nærmeste lyktestolpe uten at jeg lyktes å påføre den noe mere skade.
Da var det bare å ta av seg utstyret å gå den siste biten hjem. Hjem, jo der var det jo selvsagt låst. Nøkler hadde jeg ikke med meg, men heldigvis for meg slapp jeg å vente mer enn 5 minutter.
Jeg slapp vel heldigvis unna det med varige men, selv om kneet ikke har det helt bra i dag.
Skal det trekkes ut noe positivt av dette, må det være at jeg slipper å gå mer på rulleski. For flere par har jeg ikke.
Torsi
|
|
